Det er ingen grunn til å stemme ved stortingsvalg.
Norulv Øvrebotten » Man Mai 23, 2016 8:00 pm
Krig, mat, trygd og korrupsjon. De fleste vil mene at dette er temmelig essensielle temaer. Men de er visst ikke viktige nok til at de skal behandles av Stortinget. Hvis det ikke er motsatt, da. At politikerne i landets nasjonalforsamling helst holder seg unna såpass avgjørende saker som politikk. Mye tyder på at det er den siste forklaringen som er den mest sannsynlige. La oss se på noen eksempler fra stortingssesjonen som snart er over.
En nedlesset og overarbeidet Kontroll- og konstitusjonskomité har behandlet Forsvarets hårreisende praksis med salg av utrangert materiell, skandalen knyttet til privatskolen Westerdals triksing med statsstøtte og Vimpelcom-saken i Telenor. Blant annet. I en ideell verden kunne man kanskje ønske seg at forsvaret ikke solgte jagerfly til privatpersoner uten å ane hva de ble brukt til, at en privatskole ikke lurte til seg statsstøtte på falske premisser eller at Vimpelcom, som er 33 prosent eid av Telenor, ikke måtte betale en bot på seks milliarder for korrupsjon. Men når det først er så ille, har vi altså en kontrollkomité på Stortinget som skal passe på at de som har det konstitusjonelle ansvaret for slike saker faktisk stilles til ansvar. Folkevalgt kontroll av statsapparatet er nå engang litt av poenget med å ha en nasjonalforsamling.
Nestlederen i komiteen, Michael Tetzschner, mener at høringene i kontrollkomiteen minner om amerikanske B-filmer (han har ikke presisert om han tenker på splatteren «Braindead» eller kalkunen «Plan 9 from outer space»). Han frykter at de store selskapene får et dårlig rykte i utlandet hvis ikke Stortinget holder seg unna. Det er litt urovekkende at et teleselskaps renomme er mer utsatt på grunn av demokratisk kontroll enn korrupsjon. Det også litt urovekkende at Tetzschner heller vil diskutere om Stortingets kontrollfunksjon er plunder og heft, enn det Telenor-saken handler om: En reell politisk uenighet mellom høyre- og venstresiden om hvor aktiv eier staten skal være.
Stortinget mener også – selvfølgelig – mangt og meget om norsk matproduksjon, forsyningssikkerhet og distriktsbosetting. Men når konkrete virkemidler for å nå disse målene skal iverksettes, er det en gjengs oppfatning at politikerne skal holde fingrene av fatet. Årets jordbruksoppgjør var nok en påminnelse om dét: Å forsvare det hellige avtaleinstituttet, som består av en komplisert og hemmelig dragkamp mellom bondeorganisasjonene og staten, er så viktig at de folkevalgte på død og liv må holdes langt unna og dyrke sin rolle som sandpåstrøingsorgan. Også når oppgjøret fører til en politikk stikk i strid med den Stortinget har vedtatt. Eller som KrFs Line Henriette Hjemdal sa det i fjor: «Stortinget slutter seg til jordbruksavtalen og blander seg ikke inn i innretningen».
Før partiet kom i regjering, var Frp pensjonistenes beste venn og varmeste forsvarer. Carl I. Hagen og Siv Jensen hadde alltid mer penger til de trygdede enn andre politikere. Frp-politikere blåste seg jevnlig opp i rettferdig harme over at de som bygde landet ble avspist med skillemynt og lommerusk. Etter tre år med Frp ved makta kunne man derfor kanskje frykte at pensjonister og trygdede ville bli litt forbanna over at pengeflommen uteblir. I fjor løste Frp problemet ved å tilby pensjonistene svekket kjøpekraft i oppgjøret. Så gikk partiets stortingsgruppe mot sin egen regjering og foreslo et langt dyrere oppgjør, med flere milde gaver til pensjonistene. Vel vitende om at de ville bli nedstemt på Stortinget – og dermed kunne legge skylda på de andre partiene, selv om de satt med ansvarlig statsråd. I år har taktikken vært annerledes, selv om målet fortsatt er det samme: Å slippe å stå til rette for grove løftebrudd. Trygdeoppgjøret skal rett og slett ikke behandles som egen sak i Stortinget i det hele tatt. Regjeringen skammer seg åpenbart så mye over sin egen politikk at den helst ser at den forbigås i stillhet.
Ikke engang krig er viktig nok til å bli behandlet av Stortinget. Norges omstridte nye bidrag til Syria ble lansert på en pressekonferanse uten forutgående debatt. Bombetoktet i Libya ble i sin tid avgjort på sms.
Under den rødgrønne flertallsregjeringen klaget politikerne på høyresiden stadig over hvilket demokratisk problem det var at Stortinget var parkert på sidelinjen. Man kunne til tider få inntrykk av at vi levde i et slags flertallsdiktatur. Eksemplene over viser at den viktigste forutsetningen for en sunn og opplysende debatt i Stortinget er politikere som tør å stå til ansvar og som har ekte vilje til å ta de politiske kampene også når de er vanskelige.
Kanskje burde representantene være litt mindre opptatt av å feire at stortingsbygningen er 150 år, og heller jobbe for at det som skjer inne i bygningen er verdt å feire, det også.
https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/all-avmakt-i-denne-sal-1.728411
.
Det blir det stadig mindre av her til lands. I alle begrepets betydninger.
Kommentar BmOnline:
Helt på linje med det som jeg også har observert av Europabevegelsens stortingsgruppe som er ulovlig på stortinget.
Krig, mat, trygd og korrupsjon. De fleste vil mene at dette er temmelig essensielle temaer. Men de er visst ikke viktige nok til at de skal behandles av Stortinget. Hvis det ikke er motsatt, da. At politikerne i landets nasjonalforsamling helst holder seg unna såpass avgjørende saker som politikk. Mye tyder på at det er den siste forklaringen som er den mest sannsynlige. La oss se på noen eksempler fra stortingssesjonen som snart er over.
En nedlesset og overarbeidet Kontroll- og konstitusjonskomité har behandlet Forsvarets hårreisende praksis med salg av utrangert materiell, skandalen knyttet til privatskolen Westerdals triksing med statsstøtte og Vimpelcom-saken i Telenor. Blant annet. I en ideell verden kunne man kanskje ønske seg at forsvaret ikke solgte jagerfly til privatpersoner uten å ane hva de ble brukt til, at en privatskole ikke lurte til seg statsstøtte på falske premisser eller at Vimpelcom, som er 33 prosent eid av Telenor, ikke måtte betale en bot på seks milliarder for korrupsjon. Men når det først er så ille, har vi altså en kontrollkomité på Stortinget som skal passe på at de som har det konstitusjonelle ansvaret for slike saker faktisk stilles til ansvar. Folkevalgt kontroll av statsapparatet er nå engang litt av poenget med å ha en nasjonalforsamling.
Nestlederen i komiteen, Michael Tetzschner, mener at høringene i kontrollkomiteen minner om amerikanske B-filmer (han har ikke presisert om han tenker på splatteren «Braindead» eller kalkunen «Plan 9 from outer space»). Han frykter at de store selskapene får et dårlig rykte i utlandet hvis ikke Stortinget holder seg unna. Det er litt urovekkende at et teleselskaps renomme er mer utsatt på grunn av demokratisk kontroll enn korrupsjon. Det også litt urovekkende at Tetzschner heller vil diskutere om Stortingets kontrollfunksjon er plunder og heft, enn det Telenor-saken handler om: En reell politisk uenighet mellom høyre- og venstresiden om hvor aktiv eier staten skal være.
Stortinget mener også – selvfølgelig – mangt og meget om norsk matproduksjon, forsyningssikkerhet og distriktsbosetting. Men når konkrete virkemidler for å nå disse målene skal iverksettes, er det en gjengs oppfatning at politikerne skal holde fingrene av fatet. Årets jordbruksoppgjør var nok en påminnelse om dét: Å forsvare det hellige avtaleinstituttet, som består av en komplisert og hemmelig dragkamp mellom bondeorganisasjonene og staten, er så viktig at de folkevalgte på død og liv må holdes langt unna og dyrke sin rolle som sandpåstrøingsorgan. Også når oppgjøret fører til en politikk stikk i strid med den Stortinget har vedtatt. Eller som KrFs Line Henriette Hjemdal sa det i fjor: «Stortinget slutter seg til jordbruksavtalen og blander seg ikke inn i innretningen».
Før partiet kom i regjering, var Frp pensjonistenes beste venn og varmeste forsvarer. Carl I. Hagen og Siv Jensen hadde alltid mer penger til de trygdede enn andre politikere. Frp-politikere blåste seg jevnlig opp i rettferdig harme over at de som bygde landet ble avspist med skillemynt og lommerusk. Etter tre år med Frp ved makta kunne man derfor kanskje frykte at pensjonister og trygdede ville bli litt forbanna over at pengeflommen uteblir. I fjor løste Frp problemet ved å tilby pensjonistene svekket kjøpekraft i oppgjøret. Så gikk partiets stortingsgruppe mot sin egen regjering og foreslo et langt dyrere oppgjør, med flere milde gaver til pensjonistene. Vel vitende om at de ville bli nedstemt på Stortinget – og dermed kunne legge skylda på de andre partiene, selv om de satt med ansvarlig statsråd. I år har taktikken vært annerledes, selv om målet fortsatt er det samme: Å slippe å stå til rette for grove løftebrudd. Trygdeoppgjøret skal rett og slett ikke behandles som egen sak i Stortinget i det hele tatt. Regjeringen skammer seg åpenbart så mye over sin egen politikk at den helst ser at den forbigås i stillhet.
Ikke engang krig er viktig nok til å bli behandlet av Stortinget. Norges omstridte nye bidrag til Syria ble lansert på en pressekonferanse uten forutgående debatt. Bombetoktet i Libya ble i sin tid avgjort på sms.
Under den rødgrønne flertallsregjeringen klaget politikerne på høyresiden stadig over hvilket demokratisk problem det var at Stortinget var parkert på sidelinjen. Man kunne til tider få inntrykk av at vi levde i et slags flertallsdiktatur. Eksemplene over viser at den viktigste forutsetningen for en sunn og opplysende debatt i Stortinget er politikere som tør å stå til ansvar og som har ekte vilje til å ta de politiske kampene også når de er vanskelige.
Kanskje burde representantene være litt mindre opptatt av å feire at stortingsbygningen er 150 år, og heller jobbe for at det som skjer inne i bygningen er verdt å feire, det også.
https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/all-avmakt-i-denne-sal-1.728411
.
Det blir det stadig mindre av her til lands. I alle begrepets betydninger.
Kommentar BmOnline:
Helt på linje med det som jeg også har observert av Europabevegelsens stortingsgruppe som er ulovlig på stortinget.
